Tuesday, March 31, 2015

Det hyggelige avisbudet

I dag hadde jeg den store glede å overvære avisbudet til Gjøviks Blad bringe rundt avisene i lommenabolaget vårt. Han kjørte forsiktig inn på den felles parkeringsplassen med en liten, stille bil, hvor han parkerte. Deretter tok han en bunke aviser under armen og gikk rundt og la avisene i postkassene. Han var meget forsiktig da han åpnet postkassene, jeg kunne knapt høre ham. Og han var vennligheten selv, han gikk smilende omkring med avisbunken, og hilste svært høflig på min kone, som ble smittet av hans vennlighet.

Dette i sterk kontrast til avisbudet til Oppland Arbeiderblad, som kommer kjørende inn med sin bil som nærmest går på fri eksos, og kjører helt opp i soverommet i tretida om morgenen. Deretter legger han avisa i postkassa og smeller igjen lokket, for så å sette den slitte girkassa i revers og kviner ut igjen.

Jeg har vært hos distribusjonen til Oppland Arbeiderblad og bedt dem på mine knær om at avisbudet parkerer på den felles parkeringsplassen for så å bære rundt avisene, slik avisbudet fra Gjøviks Blad gjør. Men nei, det var visst jeg som var problemet, og de skulle fortsette å gjøre som de alltid hadde gjort.

Mens for det hyggelige avisbudet fra Gjøviks Blad er det å vise allminnelig folkeskikk den naturligste ting av verden, og uten oppfordring parkerer han på den felles parkeringsplassen for deretter å bringe rundt avisa til fots.

Kunne enda disse to avisbudene ha byttet jobb, da Gjøviks Blad bringes ut på dagtid, ikke natterstid, en tid på døgnet hvor denne høfligheten er særlig velkommen. At jeg har måttet forlate soverommet til min kone og flyttet inn på det triste bakrommet, slik at vi nå sover atskilt, er naturligvis lykegyldig for avisbudet til Oppland Arbeiderblad. For ham synes hovedsaken å være å vekke andre opp av sin skjønnhetssøvn, fordi han selv må opp i otta.

Uansett, denne saken viser hvordan det kan gå når man ikke følger de alexandrinske mønstre, og slipper bilen inn i lommenabolaget:

HOUSE CLUSTER

Eller hva med Village Towns!
Denne rosebuketten går til det hyggelige avisbudet for Gjøviks Blad, som er det høfligste menneske man kan tenke seg!

A Sigh from Eivind Berge

Hi Andrea,

I agree with you. If there are any long-term survivors after the dieoff, it means they found a way to base their lives on renewable resources. But I am afraid those renewables will be much more low-tech than the cornucopians imagine...

I wish we could take some steps to mitigate the collapse and deindustrialize with minimal suffering, but I don't see much hope for that. Not as long as the "experts" who inform public policy are in complete denial of the entire predicament. They are so convinced that technology will solve every problem that they literally don't see a need to pursue anything but endless growth. - Eivind Berge

Die Winter

Book: The Experience of Nature

The Experience of Nature: A Psychological Perspective by Rachel Kaplan og Stephen Kaplan. Cambridge University Press 1989.

Folk blir friskere av grønn utsikt.

Monday, March 30, 2015

Cornucopianernes svik

Dette innlegget er en kommentar til en artikkel hvor Eivind Berge går i rette med den fremtredende cornucopianeren Thina Saltvedt, sjefsoljeanalytiker hos Nordea. Les hans briljante artikkel her.
Vil legge til at det var denne gjengen av cornucopianere som tok ned MEDOSS:

http://blog.p2pfoundation.net/terje-bongard-no-grant-for-medoss/2014/03/19

Selv om Bongard var litt vel seint ute, så jeg hans initiativ som siste mulighet til å berge stumpene av en industriell sivilisasjon.

På tross av dette er jeg den eneste ut av de vel 7 milliardene på denne kloden, som har hevet stemmen mot den uretten det var å sparke beina under MEDOSS.

Nå er det eneste man kan gjøre å sette seg ned og vente på at leonardo-stikkene begynner å falle. Ettersom domen av leonardo-stikker innhyller hele verden, er det intet sted å fly.

De samme cornucopianere vil effektivt forhindre alle initiativ for å gjøre fremtiden litt mer levelig for eventuelle overlevende.

Selv har jeg gjort et lite forsøk, men vet at det er fåfengt. Deres makt er for stor.

http://permaliv.blogspot.no/2015/03/kvernum-pa-skreia.html

Uansett, takk for din innsats for å blottlegge cornucopianernes villfarelser og forræderi.
Det eneste man nå kan gjøre er å sette seg ned og vente på at leonardo-stikkene begynner å falle.

Gail Tverberg benytter denne modellen for å forklare strukturene til vår globale nettverksøkonomi.

Gå inn på Tverbergs blogg for å forstå mer:

www.ourfiniteworld.com

For egen del tror jeg at jeg vil forsøke å spare noen batterier og ei flaske vin, og lytte til Bob Dylands "I'll Be Your Baby Tonight" sammen med min utkårede, mens vi ser på Leonardo-domen falle.

Man får gjøre det beste ut av det verste, og ta farvel med stil.

Sunday, March 29, 2015

Syklusenes tid er forbi

Dette innlegget er en kommentar til en artikkel hvor Eivind Berge går i rette med den fremtredende cornucopianeren Thina Saltvedt, sjefsoljeanalytiker hos Nordea. Les hans briljante artikkel her.
Kom til å tenke på at noen absolutt burde ha gitt Greers bok "After Progress - Reason and Religion at the End of the Industrial Age" til Saltvedt: 
http://www.newsociety.com/Books/A/After-Progress

Det underlige med cornucopianerne er at de synes uinteressert i å undersøke opphavet til sin tro, noe som skiller dem fra andre religiøse bevegelser. Heldigvis har Greer gjort jobben for dem, og dette burde de være takknemlige for.

Greer viser hvordan cornucopianernes rettlinjede, oppadgående historiesyn og virkelighetsforståelse, har sine røtter i Augustins "Guds by", som ble skrevet for å redde kristendommen fra romerrikets fall. Gjennom forskjellige tenkere og hendelser har Augustins bok i dag tatt form av troen på framskrittet eller en evig teknologisk utvikling, selv om Oswald Spengler klart viser at historien går i sykluser.

Men etter fallet av vår industrielle sivilisasjon vil historiens gang endres, og syklusenes tid vil være forbi. Vi vil få en rettlinjet historie, men ikke en oppadgående rettlinjet utvikling, slik Saltvedt tror. Nei, menneskets gang videre vil heller kunne sammenlignes med en rett, flat strek like over bakkenivå, kanskje med noen ytterst små humper og kuler. Dette fordi vi har brukt opp engangsgavene av energi-, metall- og mineralkilder. Derfor kan vi ikke starte opp igjen en industriell sivilisasjon, og vi vil heller ikke ha til rådighet de enkelt tilgjengelige metaller og mineraler tidligere sivilisasjoner hadde. Så noe nytt Romerrike blir det neppe snakk om. Man kan si at vi er dømt til en evig fremtid på jeger/samlernivå. Forsåvidt en god nyhet for alt annet liv på kloden.

At vi kan gå ned noen hakk, f.eks. til tidlig 1800-talls nivå, og holde oss der over lengre tid, blir neppe aktuelt. Tverberg forstår bedre statistikk og matematikk enn Greer, først og fremst fordi dette er hennes hovedbeskjeftigelse. 
Litt mer om 3D-printere fra Greer:

http://thearchdruidreport.blogspot.no/2015/03/the-prosthetic-imagination.html
The impact on the prosthetic imagination on the crisis of our time is almost impossible to overstate. I wonder, for example, how many of my readers have noticed just how pervasive references to science fiction movies and TV shows have become in discussions of the future of technology. My favorite example just now is the replicator, a convenient gimmick from the Star Trek universe: you walk up to it and order something, and the replicator pops it into being out of nothing. 
It’s hard to think of a better metaphor for the way that people in the privileged classes of today’s industrial societies like to think of the consumer economy. It’s also hard to think of anything that’s further removed from the realities of the consumer economy. The replicator is the ultimate wet dream of externalization: it has no supply chains, no factories, no smokestacks, no toxic wastes, just whatever product you want any time you happen to want it. That’s exactly the kind of thinking that lies behind Stewart Brand’s fantasy of “decoupling”—and it’s probably no accident that more often than not, when I’ve had conversations with people who think that 3-D printers are the solution to everything, they bring Star Trek replicators into the discussion. 
3-D printers are not replicators. Their supply chains and manufacturing costs include the smokestacks, outflow pipes, toxic-waste dumps, sweatshopped factories, and open-pit mines worked by slave labor mentioned earlier, and the social impacts of their widespread adoption would include another wave of mass technological unemployment—remember, it’s only in the highly mediated world of current economic propaganda that people who lose their jobs due to automation automatically get new jobs in some other field; in the immediate world, that’s become increasingly uncommon. As long as people look at 3-D printers through minds full of little pictures of Star Trek replicators, though, those externalized ecological and social costs are going to be invisible to them.
- Et valg. Globalismen i et teologisk perspektiv. Knallbra artikkel av Mons Henrik Slagsvold!

Saturday, March 28, 2015

I en lysforurenset verden, finnes det noen fremtid for mørket?

Var Jesus kommet til verden i dag ville han neppe kalt seg verdens lys. For i vår tid har lyset blitt en forbannelse og mørket en velsignelse. Man kan ikke vende blikket noe sted uten å bli rammet av lyset. Velsignet være enhver som forbanner lyset. Lovet være den mørke middelalder. Måtte vår verden falle inn i et evig mørke!

Om ikke annet, var det enda en fredet øy hvor vi mørkets tilbedere kunne få trekke oss tilbake.

Les Christian Lysvågs (hvilket navn for en mørkets disippel) fenomenale tekst hos Harvest:


Mørket, en lise for sjelen, en sjelden skatt i vår opplyste tid

Thursday, March 26, 2015

Kvinner elsker babyer

I dag ble jeg virkelig klar over hvor store kjønnsforskjellene er. Mens kona handlet satt jeg på en benk på CC med veslejenta, og du verden hvilken oppmerksomhet hun påkalte, vel og merke fra halvparten av de som gikk forbi, og denne halvparten bestod utelukkende av kvinner i alle aldre.

90 prosent av kvinnene som passerte oss klarte ikke å unngå å se på veslejenta, det var som om blikket ble dratt mot henne, og mange brøt ut i store smil. Andre ble helt salige og drømmende i blikket av å se ei lita babyjente.

Mens for mennene som passerte var veslejenta som luft, de hadde ingen interesse av henne, ikke en eneste enset henne et blikk. Dette vil nok endres om 18 år.

Det er helt klart at kvinner har en annen dragning mot barn enn menn, og dette er biologisk. Egentlig har ikke kvinner noen interesse for menn overhodet, de ser menn kun som et nødvendig onde for å få det etterlengtede barnet, og evt. som en praktisk ting som forsørger og beskytter.

Så dette ble dagens studium i menneskelig atferdsbiologi. Konklusjonen er at Terje Bongard har rett, kvinner elsker barna sine mer enn menn. Dette fordi de har en slik grunnleggende lengsel etter og dragning mot barn.

Min lille datter varmet mange kvinnehjerter på CC i dag.

Jeg og dattera mi satt på benken ved rulletrappa mens kona var ute og handlet. Å observere reaksjonene til de kvinnelige forbipasserende var forbausende, blikkene deres ble dratt mot babyen min som til en magnet. Noen brast ut i store gledessmil over hele fjeset. Andre ble salige i blikket, som om de ble satt i transe.

Mens ikke en eneste mann enset henne overhodet. Kjønnsforskjellene er mildest talt enorme.

Vil forresten benytte anledningen til å understreke at CC Gjøvik, som andre kjøpesentre, er et motbydelig privatisert kvasiurbant miljø. Selv ble jeg svært klar over dette en gang jeg gikk omkring og fotograferte og ble stoppet av ei vakt, som var på nippet til å legge meg i bakken som om jeg var en terrorist. Han forlangte å få se gjennom bildene mine, og spurte og grov.

Slik er det å bidra til allmenningheten, for mitt vedkommende gjennom Wikimedia Commons. Klart at CC må dokumenteres! At det er privat eiendom angår meg ikke. Den private eiendomsretten har antatt sinnsvake proporsjoner i vår tid. Dette for å drepe den siste rest av allmenningene.

"De eier maten vår og ødelegger byene våre"

Ett år siden GRENDEKLYNGA ble lansert

I dag er det ett år siden jeg lanserte grendeklynga som svaret på bygdenorges utfordringer. Allikevel står det ene kommunestyret etter det andre fram i Oppland Arbeiderblad og lanserer byggefelt med suburbane eneboliger på, som den ultimate drømmen om det gode liv på landet. Det gjør meg meget trist å se at mitt innlegg i KOTE har fått så lite gjennomslag, og at man holder fast på de utdaterte visjonene til Le Corbusier og General Motors fra begynnelsen av det forrige hundreåret.
The cities will be part of the country; I shall live 30 miles from my office in one direction, under a pine tree; my secretary will live 30 miles away from it too, in the other direction, under another pine tree. We shall both have our own car. We shall use up tires, wear out road surfaces and gears, consume oil and gasoline. All of which will necessitate a great deal of work … enough for all. - Le Corbusier, 1935
La det være helt klart, den suburbane eneboligen har særdeles lite med livskvalitet å gjøre, og absolutt ingenting med det gode liv på landet!

Jeg vil repetere fem punkter som beskriver suburbia, av Salingaros:

  • People buy into the utopian dream
  • But suburban sprawl represents a toxic disconnectedness
  • Isolated houses without community
  • Great deception: “suburbia celebrates nature” – no, it violates nature
  • Replaces nature with dead typologies

Ja, dette er hva kommunepolitikerne på Toten og ellers omkring i Oppland, ja landet som helhet, forbinder med "det gode liv på landet". Selv ett år etter at GRENDEKLYNGA ble lansert i arkitekturmagasinet KOTE!

Jeg vil derfor be alle lesere av denne bloggen om å spre min idè og min artikkel i Magasinet KOTE utover det ganske land. For det er GRENDEKLYNGA som er modellen for framtida og levende bygder!

GRENDEKLYNGA – EN MODELL FOR FRAMTIDA?

OVERdevelopment, OVERpopulation, OVERshoot

Homepage of the book.

Essay about the book.

The biologist Jared Diamond published in 2005 the book Collapse: How societies choose to fail or survive. He summarizes how native populations and cultures that have ‘advanced’ in technology, have, without exception, expanded above carrying boundaries, destroying their own foundation for life. And then they collapsed. There are no historical examples of native populations who cared about anything else than short sighted gain. Human cultures have in the past only been restricted by technological limitations in using up resources, not by their nobility. There is a clear boundary between those cultures who remained at a hunter/gatherer level, in which some still exist, and cultures which developed technology or grew their populations to change the ecosystems they depended upon. All the latter-mentioned cultures are gone, except for the one we live in today. The world’s earlier cultures, like ours today, are a history of how people used all available means to fight for, exploit and deplete the ecosystems they lived in. Regardless of culture, people of all eras struggled and fought for food, place, benefits and values that are connected to the two powers of selection: To get what’s needed to secure nurturing for children and family (natural selection), and to become an attractive partner (sexual selection).  — Det Biologiske Mennesket, by Terje Bongard and Eivin Røskaft, page 239
We are simply repeating the failure of all former civilizations. The main difference is that this time the failure is global. After the rejection of MEDOSS, we have no other choice than collapse.

It will probably neither be a fractal collapse, which was the standard before. According to Gail Tverberg it's more likely it will become like an implosion of Leonardo Sticks.

Wednesday, March 25, 2015

The Fallacy that Oil Prices Can Rise Arbitrarily High

You are repeating the original fallacy that oil prices can rise arbitrarily high. Civilization would indeed not be endangered if this were true. Critical infrastructure would remain intact and the rich could still get whatever they want. But this is precisely what will not work.

The price of oil is set by the global market. When ordinary consumers are unable to keep up demand at the price needed to supply oil, prices will go down and oil producers will go bankrupt, which is starting to happen already. The rich are powerless to stop this process because there are too few of them and they don't have enough money. By the time only the rich could still theoretically afford oil, there will not be enough critical infrastructure left to have a functioning oil industry at all. It takes a civilization to have an oil industry, and oil needs to supply enough net energy to power this civilization. From a thermodynamic perspective, it is physically impossible to keep extracting oil when you have to invest more energy in its production than you can get out of it (unless another energy source could make up the deficit, in which case oil could still be extracted at an energy loss and used for liquid fuels and feedstock, but we have no such option). Due to the diminishing returns resulting from depletion, we already get too little net energy out of oil to keep the system running for much longer. Physics trumps economics and there is nothing you can do about it. Saying "prices are relative" will not negate the second law of thermodynamics.

It is even worse, because we also rely on the oil industry to provide employment and to fund governments and pensions and all sorts of financial derivatives. Low oil prices will likely lead to so such a chaos that it could bring down the entire system long before it becomes physically impossible to extract more oil. The financial system is the operating system of the economy and just as essential as the hardware, so a financial crisis could bring down the entire system all by itself. All it takes is loss of confidence that debts can be repaid, resulting in a credit crunch and broken supply lines.

Monday, March 23, 2015

TRADITION AND COMFORT

By Christopher Alexander. Original post here. Published at P2P-Foundation on 8th April 2015.


Each family, sometimes each street or city block, each neighborhood, each region, each culture, each nation, each island, each climatic zone, each ecological region, has its own specific traditions. Above a Guatemalan kind of house painting. Below, a Mariachi band in Mexico.

Some of these traditions are of a practical nature; other are historical or sentimental; some are caused by local plants and materials; others by a particular pattern of rainfall; others are simply based on “the way” that things are done.

In order to make a generative code fit a particular place or culture, it is wise to introduce specific patterns in the following categories:
  • family types 
  • acceptable density 
  • size of rooms 
  • typical type of entrance 
  • typical type of rooms for gathering 
  • position of windows 
  • roof shape 
  • nearby materials and local materials 

NEW UNFOLDINGS FOR THE GENERATIVE CODE

Once you have identified the patterns which make people comfortable, in these aspects of their neighborhoods and buildings, it will not be too difficult to translate each pattern, into an unfolding: that is, into an action which occurs at a specific time in the overall sequence of layout processes, that will assure the introduction of the necessary pattern into that environment.

If you follow these rules, it will give the place you are making, an altogether different and more personal character.

SUMMARY OF TASKS FOR THIS UNFOLDING:
  • Follow the rules written down above, exactly as they are written 

Sunday, March 22, 2015

Pannekaker til søndagsfrokost

I dag ble det pannekaker til frokost, etter sterk oppfordring fra storesøster. Pannekakene var særdeles gode, laget med sammalt hvete og noen ekstra egg i anledning søndagen.

Selv klarer jeg ikke å lage pannekaker, så jeg må si meg imponert av hva jentene mine får til.

Se større oppløsning her.

Jeg må nå også legge til at dette ble søndagen (22. mars 2015) da storesøster falt ned trappa. Kanskje hadde hun spist for mye pannekaker? Men falt blir litt feil å si, hun heller rullet og spratt. Jeg satt nede og forberedte oss til søndagsturen, da jeg hørte et bulder og brak, og da jeg hevet hodet så jeg henne komme rullende. Seansen minnet mest av alt om da Snorkfrøken falt ned fjellet i "Snorkfrøken blir ei prinsesse".

Heldigvis har jenta kraftig beinbygning og består av rein muskelmasse, så hun kom fra det hele med skrekken. Vi har heller ikke merket noen prinsessenykker utover det vanlige.

What is Shared is Loved

IF ONE THING, MORE THAN ANY OTHER, distinguishes a real neighborhood from the corporate machine-architecture of the 20th-century developer, it is the fact that real people have — together — conceived it, planned it, and built it. It is this human reality which makes it worth living in, pleasant to be there, and valuable. - Christopher Alexander
I do so often hear the claim that people care most about what they own. That's a myth. As everything is interwoven, only a shared creation can be loved. For example it's not possible for me to love my house, because it was not a shared creation and it is not part of a shared creation.

Not shared - not loved

The Western view of property was created out of the destruction of the Native North Americans, using the philosophy of John Locke for all its worth. Well, Locke was actually arguing for the property rights of the nobility, but the settlers adapted his teaching for justifying their takeover of Indian land.

What the settlers did was that they destroyed the beautiful commons of the Native Americans, replacing it with a Cartesian hell of property rights. This is also the reason why Garrett Hardin's essay "The Tragedy of the Commons" found such a fertile soil in the Western mind, and became like our civilization's parallel to Christ's "Sermon on the Mount".

Read more about this in David Bollier's essay: The Fateful Choice: The Pilgrims Assign Private Property Rights in Land.

The sad truth is that with this atomized worldview, where everybody does their own thing on their sacred property lot; in the end everything will be destroyed. And this way we lose the goal with our lives, the meaning of our existence. And we commit a terrible sin to the Earth.

Read more about this in my essay: Let's Make Our World Whole.

In the world today we only find a few places created out of shared value. One of these is Damanhur in Italy. I hope to someday bring my family there for a period, to experience how our insane world of property could have been like if it was shared. If Me were We!

But even our world is no longer shared, but owned, the commons has again set new sprouts in these darkest of times.

Our societies have become a nightmare of disconnected parts, where we hate our lives and hate each other. As I just read in a Norwegian newspaper, never before have Norwegians quarreled more in the courts, and newer have there been more lawyers in Norway than today. To be sure, our Lockean/Cartesian society has become a paradise for the lawyers. When the commons is destroyed, the lawyers become fat.

It's time to make a change! Let's wreck John Locke and replace him with Ellinor Ostrom. Let's learn from the commons the settlers destroyed. What is strange to think about, the settlers did not just destroy the USA; with their achievements they also destroyed my own country, Norway, which is now nothing but a slum of modernity.

To get inspiration for our fight, in spite of that everything is destroyed, read the essay by Mehaffy & Salingaros:

Saturday, March 21, 2015

Become a Wildernist and Join the Winning Team!

Thanks! A very good analogy. As I've not seen it before I guess you came up with it yourselves.

For me I've since your last post joined the wildernists. As there's no hope to save industrial civilization, it's better to make the best of it. To turn doomsday into salvation.

Also, when joining the wildernists you are on the winning party. And who doesn't want to be a winner?

Here are our principles:

http://www.thewildernist.org/blogs/hg/2015/03/statement-of-principles/

Tillitsfulle folk har annerledes hjerne

Selv har jeg en lei tendens til å tro at andre vil meg vel, og har alltid hatt en naiv og godtroende tilnærming til andre mennesker. Jeg ser nå at dette skyldes en hjernefeil, og at jeg lider av altfor mye grå hjernemasse og en forstørret amygdala. Derfor må jeg nok bare innse at jeg ikke har mulighet til å forstå de som ikke ønsker sine medmennesker vel.

En løsning kan være at vi scanner hjernen til hele befolkningen, for deretter å dele oss i to, hvor de tillitsfulle lever i egne samfunn, og de mistroiske i andre. Da ville vi alle fått det så meget bedre! De mistroiske ville hele tiden fått bekreftet sin oppfatning om at verden vil dem ondt, og de tillitsfulle kunne fylle livet med å glede hverandre.

Damanhur i Italia er et slikt sted, en frihavn for de tillitsfulle.

Les mer hos forskning.no.

Tillitsfulle folk har annerledes hjerne

Den ventromediale prefrontale cortexen (gult område) er større hos mennesker som stoler på andre enn hos de mer mistenksomme. (Illustrasjon: Brian Haas, University of Georgia)

Relatert:

Thursday, March 19, 2015

Villbringebærpai (Wild Raspberry Pie)

Vi spiste bringebærpai for første gang i går, og ble alle overrasket over hvor godt det smakte, faktisk like godt som blåbærpai

Why an Assassinated Psychologist - Ignored by US Psychologists - Is Being Honored

The Norwegian corporatocracy uses mental health professionals to manipulate and medicate people to adjust and thereby maintain the status quo - thus, the need for liberation psychology.
Mural at the Cooperativa Martín-Baró featuring Padre Ignacio Martín-Baró. (Photo:Amber / Flickr)

In November 2014, people around the world who decry oppression will commemorate the 25th anniversary of liberation psychologist Ignacio Martin-Baró's assassination in El Salvador by a "counter-insurgency unit" created at the US Army's School of the Americas.

On November 16, 1989, in El Salvador, liberation psychologist Ignacio Martin-Baró, together with five colleagues, their housekeeper and her teenage daughter, were forced into a courtyard on the campus of Universidad Centroamericana José Simeón Cañas, where they were then murdered by the Salvadoran government's elite Atlacatl Battalion, a "counter-insurgency unit" created at the US Army's School of the Americas in 1980. The massacre is detailed in the Report of the UN Truth Commission on El Salvador.

This year, 25 years after Martin-Baró's assassination, the Liberation Psychology Network, the Latin American journal Teoría y Crítica de la Psicología, and peace and justice activists around the world will commemorate Martin-Baró, whose integrity, courage and activism for the people of El Salvador cost him his life. Embarrassingly, the vast majority of US psychologists and psychiatrists know nothing about Martin-Baró and liberation psychology. Outside of Pacifica Graduate Institute, I'm not aware of any US graduate program with an announced focus on liberation psychology. Read on...

Les også min konversasjon med Maarit Mantila Hanssen om temaet her.

Wednesday, March 18, 2015

Håpets prinsipper for vår post-industrielle framtid

Min gode venn John Jacobi og hans studentvenner fra The University of North Carolina har nettopp statuert to prinsipper for deres nye organisasjon og blogg, The Wildernist. Hva som gleder meg er at de gjør undergangen av vår industrielle sivilisasjon til noe positivt, noe vi må kjempe for. De har jo helt rett, vårt fremskrittseventyr er over uansett, så hvorfor ikke etablere et nytt eventyr basert på de faktiske realiteter, villmarkseventyret? Istedenfor å hige etter evig vekst og teknologisk utvikling, la oss hige etter et liv i absolutt enkelhet, underordnet naturen. La oss gjøre dommedag til vår frelse!

Energigrafen til Gail Tverberg viser at vår industrielle sivilisasjon snart er forbi

Ja, de fleste av oss vil dø, og vi vil måtte returnere til steinredskaper og jeger/samler-samfunn. Men fra et naturfilosofisk synspunkt kan dette ses som gode nyheter. Enda mer vidunderlig er det at det vil være umulig å starte opp igjen en industriell sivilisasjon!

Stort sett alle mine problemer har sitt opphav i forbrenningsmotoren og elektrisiteten, disse to oppfinnelsene har fratatt meg nærmest alt av ekte verdi her i livet. Hvordan kan noen se det som annet enn en velsignelse å bli fridd fra disse forbannelsene? Vi mennesker takler ikke all denne energien uansett, og bruker den stort sett til å plage hverandre og å ødelegge naturen. I tillegg til at livet blir absolutt og totalt meningsløst.

Som en bonus vil vi få bedre tannhelse (tannhelsa gikk nedenom og hjem med introduksjonen av raffinert mat), mindre kreft, mindre astma, og fedmeproblemet vil være løst en gang for alle.

Det er også stort at vår egen økosof og friluftsmannsgigant, legenden Nils Faarlund, har fattet interesse for The Wildernist. Les hans første bidrag på bloggen:

The Tseringma Pilgrimage, 1971: An eco-philosophic ‘anti-expedition’

Les alt om prinsippene:

Wildism: A Statement of Principles

The principles that guide our activity are:


  1. Autonomy of the Wild. We understand “the Wild” (also “wild Nature”) to be everything that is not artificial and whose operation is autonomous. The Wild is the part of Nature that is untamed, that is not subject to the control and management of human beings (or of the technological systems built by them), even if human beings can be part of it. Therefore, we also consider as part of the Wild, human nature itself, i.e., the part of the mind and of human behavior that is innate and the biological consequence of evolution by natural selection. The autonomy of the wild part of human beings is what we call “freedom.” Our position is that the autonomy of the Wild is the most important value to which all other values are subordinate. We consider bad (worthy of our rejection) everything that violates the autonomy of wild Nature. In consequence, this value is the fundamental principle from which we derive the rest of our ideology and which inspires our objectives and activities.
  2. Rejection of techno-industrial society and of civilization. Our fundamental principle being respect toward wild Nature, we consider bad all social systems that inevitably work against the above-mentioned autonomy. We consider that, at least, all forms of civilized society (i.e., with cities) are unavoidably contrary to this principle and therefore bad. And, out of all the forms of civilized society, we consider technoindustrial society (the social system whose technology is based on the combustion engine and electric power) especially harmful for the autonomy of the Wild, due to the fact that the enormous development of its technologies affects many aspects of the functioning of wild Nature that before this society remained untamed, in addition to interfering to a greater degree with those aspects of the Wild whose dynamics were subjected to a lesser extent in other previous forms of society.
Yt ditt bidrag for å senke vår teknologiske sivilisasjon for godt!

Til slutt vil jeg oppklare en misforståelse. Tidligere trodde jeg at alle penger ble satt i sirkulasjon for å drive opp økonomisk vekst. Gail Tverberg har fått meg til å forstå at dette er feil. Formuene hoper seg opp hos de rikeste, fordi hvis de ble spredt utover ble det ikke nok ressurser til å tilfredsstille den allmenne manns og ikke minst kvinnes, begjær.

Derfor, har du stor formue er det beste du kan gjøre å ta disse pengene ut av sirkulasjon. Ta med deg formuen, trekk deg ut av samfunnet og forbruk så lite som mulig. Slik kan du være med å vrake vår industrielle sivilisasjon litt raskere, husk at den hører hjemme på historiens skraphaug uansett. Dess raskere vi klarer å ta den ned, dess mer av økosystemtjenestene vil forbli intakte, og dess bedre villmarksliv kan våre etterkommere leve.
Instead, the most likely futures for our descendants are those in which the burdens left behind by today’s science and technology are much more significant than the benefits. Those most likely futures will be battered by unstable climate and rising oceans due to anthropogenic climate change, stripped of most of the world's topsoil, natural resources, and ecosystems, strewn with the radioactive and chemical trash that our era produced in such abundance and couldn’t be bothered to store safely—and most of today’s advanced technologies will have long since rusted into uselessness, because the cheap abundant energy and other nonrenewable resources that were needed to keep them running all got used up in our time. - JMG

Sunday, March 15, 2015

Et Setrengs Damanhur i Norge?

Denne kommentaren vil danne mal for min kommende Kulturverks-artikkel, med samme tittel som ovenfor. Artikkelen vil ta livet av all innbilt mening i vår meningsløse samtid, samt våre forflatede, kompliserte samfunn.

Men først og fremst vil den stake ut visjonene for en ny tid.

Gled dere!

Ps! Trist at vi ikke kan kalle Norge et Setrengs Damanhur.

Les Kulturverks-artikkelen som kommentaren er knyttet til:

Nøkler til et økosamfunn

Min kommentar:


Selv om erkedruiden JMG neppe kjenner til Sigmund Kvaløy Setreng, hadde han forrige uke et strålende essay om "peak meaninglessness" eller toppen av meningsløshet, som en følge av at vi har nådd toppen av den teknologiske kompleksiteten. Men teknologi fungerer ikke i dag som verktøy, som en utvidelse av menneskelig potensial, men som ei protese, en innsnevring av menneskets potensial, hvor teknologien plasserer seg mellom mennesket og handlingen.

Et eksempel er brødmaskina, hvor man heller ei brødblanding i ei maskin og trykker på en knapp. Men man lager ikke da brød, fordi teknologien har plassert seg mellom deg og handlingen.
Something else is being externalized by prosthetic technology, though, and it’s that additional factor that gives Ruben’s phrase “peak meaninglessness” its punch. What are you doing, really, when you use a bread machine? You’re not baking bread; the machine is doing that. You’re dumping a prepackaged mix and some water into a machine, closing the lid, pushing a button, and going away to do something else. Fair enough—but what is this “something else” that you’re doing? In today’s industrial societies, odds are you’re going to go use another piece of prosthetic technology, which means that once again, you’re not actually doing anything. A machine is doing something for you. You can push that button and walk away, but again, what are you going to do with your time? Use another machine?
Slik gjør vi i dag egentlig ingenting, teknologien har alltid plassert seg mellom oss og handlingen.
A movement of radical French philosophers back in the 1960s, the Situationists, argued that modern industrial society is basically a scheme to convince people to hand over their own human capabilities to the industrial machine, so that imitations of those capabilities can be sold back to them at premium prices. It was a useful analysis then, and it’s even more useful now, when the gap between realities and representations has become even more drastic than it was back then. These days, as often as not, what gets sold to people isn’t even an imitation of some human capability, but an abstract representation of it, an arbitrary marker with only the most symbolic connection to what it represents.
Jeg var med på et ljåkurs i fjor sommer, og det var imponerende å se hvordan instruktøren slo gresset omtrent som med den kvasseste barberhøvel helt ned til stumpene, tilsynelatende uten den ringeste anstrengelse. Det var så tydelig hvordan ljåen var blitt en forlengelse av kroppen, som en del av kroppen. En utvidelse av menneskets talent, og en styrking av selvfølelsen. Og dette helt uten bråket som følger med moderne teknologi.

Praktikanter fra ljåkurset på Stenberg

Tenk da på kontrasten til kantklipperne, som ethvert byggefelt er fullt av i dag. En hvilken som helst talentløs idiot kan håndtere en slik, og selv det mest talentfulle menneske kan forvandles til en hjelpeløs stakkar uten tro på egne evner.

Er det da det ringeste underlig at så mange lengter til økosamfunn som Damanhur? Hvor menneske, teknologi og natur blir ett. Hvor intet brød eller intet hus er det annet lik. En utfoldelse av menneskets fulle potensial.

Det er dette som er det virkelige beviset på at vi har å gjøre med ekte kompleksitet, naturens egen kompleksitet, eller generert kompleksitet. At intet produkt er det annet likt, likesom intet menneske eller intet snøfnugg er likt. Intet i naturen er likt, men et produkt av tid og sted. Derfor blir heller aldri livet helt likt, men en strøm av forskjelligartede hendelser.

Erkedruidens essay ligger her: http://thearchdruidreport.blog...

Til slutt et fantastisk utdrag om Setrengs filosofi, som Damanhur er en levende inkarnasjon av:
Sigmunds naturoppfatning innbefattet også mennesket; vi er en del av naturen – å tro noe annet, slik vi har vært forledet til i noen generasjoner nå, er en (fatal) misforståelse. Et bærekraftig, natur- og menneskevennlig samfunn kjennetegnes, hevdet Sigmund, ved at det tar naturens og tilværelsens mangfold og prosesskarakter på alvor. Prosesskarakter, det vil si: I vår moderne tilværelse oppfatter vi naturen som noe statisk, noe som står i ro og som vi derfor kan putte inn i et regneark og gjøre kalkyler med, sette opp prognoser på, manipulere, til og med skru tilbake dersom noe skjærer seg.

Kort sagt, vi oppfatter den som en komplisert maskin, og nettopp begrepet komplisert er vesentlig. Sigmund gjør et poeng ut av forskjellen på det kompliserte og det komplekse. En maskin er komplisert, det samme er visse, gjerne byråkratisk oppbygde, samfunnsstrukturer. Naturen derimot, og menneskesamfunn som er i pakt med den, er komplekse. Det kompliserte kan gjerne være svært avansert, men vil til syvende og sist alltid kunne plukkes fra hverandre og forstås av mennesker. Samtidig kan det fremstå som ytterst uoversiktlig. I et komplisert samfunn vil mennesket for eksempel lett føle seg fremmedgjort. Moderne storbyer kan ha dette preget, likeledes ulike organisatoriske systemer, ikke minst slike som er bygd opp etter prinsippet for New Public Management.

Det komplekse, derimot, innebærer en erkjennelse av at ting er sammenvevd, i naturen og i menneskers samspill med den og med hverandre. Det komplekse kan ikke overskues, ikke plukkes ned i enkeltkomponenter, ikke puttes inn i noe regneark. Selvsagt kan vi forstå naturen et langt stykke på vei, men ikke til bunns. Og det henger sammen med det prosesspregede, for naturen står aldri i ro, den er alltid på vei til noe annet, i en prosess. I den kompliserte virkelighetsforståelsen er det først og fremst tid som skapende faktor vi glemmer å forholde oss til; vi har lært oss til å tenke på tid utelukkende som noe kvantifiserbart, altså noe som bare er en romlig størrelse. Virkelig tid derimot, er en strøm vi befinner oss i. I den kan vi manøvrere, men vi kommer bare i begrenset grad noen vei med firkantede planer og kalkyler. Manøvrering i virkelig tid forutsetter i stedet improvisasjon som grunnleggende strategi, altså: heller enn å legge detaljerte planer for alt som skal skje, slik en komplisert tankegang tilsier at man skal og kan, bør man basere seg på å håndtere utfordringer og gripe muligheter etter hvert som de oppstår. Dette betyr ikke at man aldri skal planlegge noe som helst. Poenget er at det vil være en illusjon å tro at alt kan gjennomkalkuleres - uforutsette faktorer kan alltid slå inn.

Naturen er altså kompleks, ikke komplisert, den kan forutses og kalkuleres kun til en viss grad. Mennesker og menneskesamfunn som lever i pakt med naturen har dette som en grunnleggende holdning. Man vil finne at de er mestere i kollektiv improvisasjon, også det et sentralt begrep i Sigmunds tenkning. Den kollektive improvisasjonen har Sigmund gjerne illustrert ved hjelp av jazzmusikk, en musikkform han hadde store kunnskaper om og et lidenskapelig forhold til. I et jazzorkester improviseres det hele tiden, og musikerne må gjøre det sammen, som en enhet, intuitivt og i selve musikkflyten; de kan ikke stoppe opp og samrå seg. For å få dette til kreves at de er tett samspilte, kjenner hverandre, har felles musikalske referanser, behersker sine instrumenter osv; i sum gir dette en skapende kommunikasjon som driver musikken fremover. Denne kommunikasjonen kan imidlertid aldri analyseres uttømmende og settes på formel. Kroppsspråk, blikkontakt, små tegn og signaler, de blir til der og da, men kan ikke brukes opp igjen, for til neste gang har musikken og samspillet gått over i noe nytt. Musikken blir til på nytt, hver gang den spilles.

Slik naturen og menneskene også stadig blir til på nytt og alltid er på vei over i noe annet. Og der mennesker og samfunn som er i samspill med naturen, nettopp også møter den gjennom slik kollektiv improvisasjon. Disse samfunnene må da, som jazzorkesteret, være små og oversiktlige, selvstyrte, og med rom for alle til å delta i den skapende prosessen. Folk må leve tett nok inn på hverandre til å ha den nære og naturlige kommunikasjonen som trengs, og de må ha grunnkunnskapene å improvisere ut fra; omtrent som jazzmusikerne behersker sine instrumenter, må de kunne sine håndverk, kjenne prosesser og rutiner i natur og omgivelser. Og viktig: folk må være allsidige, i stand til å møte ulike utfordringer. Et samfunn med bare spesialister er et sårbart samfunn.

I dette ligger også et poeng som har med livskvalitet å gjøre. Mennesker som stilles overfor allsidige utfordringer vil også måtte bruke langt mer av seg selv enn det man må i høyt spesialiserte samfunn. Dette er et gode i seg selv, en kilde til et rikere liv, der alle evner tas i bruk.
http://harvest.as/artikkel/en-...

Setreng ville ha elsket Damanhur!

At vi ikke har noe tilsvarende i Setrengs hjemland, kan vi ikke leve med. Her må alle gode krefter slå seg sammen. Slik at vi kan finne tilbake til kilden for et rikere liv.

Kan vi skape et Setrengs Damanhur i Norge? Som den ultimate, inkarnerte hyllest til denne vår store økosof!

Foto: Naviana

Relatert:

I den store sammenheng...


Relatert:

Own The Change: Building Economic Democracy One Worker Co-op at a Time

Saturday, March 14, 2015

INHABIT – a Permaculture Perspective

Introduction in Norwegian:

Det permakulturelle perspektivet er totalt fraværende i samfunnet og i media, hvor det er teknokratiet i samhandling med markedskreftene som rår grunnen.

I lokalavisa så jeg nettopp at Kapphøgda næringspark skal bli den flotteste næringsparken mellom Oslo og Trondheim. Det blir den sikkert også, for folk som tilber fremskrittet, modernismen og dogmet om evig vekst. Næringsparker er dessuten basert på et av modernismens nøkkelpunkter, funksjonssegresjon, og bryter således fundamentalt med det niende alexandrinske mønster; SCATTERED WORK **:

Problem
The artificial separation of houses and work creates intolerable rifts in people's inner lives.

Solution
Use zoning laws, neighborhood planning, tax incentives, and any other means available to scatter workplaces throughout the city. Prohibit large concentrations of work, without family life around them. Prohibit large concentrations of family life, without workplaces around them.

Uansett er Kapphøgda næringspark for seint ute, og vil ikke rekke å slå ut i full blomst før vår industrielle sivilisasjon faller sammen.

Det er også usikkert om vi har noen mulighet til å transformere oss vekk fra profitt-motivet, og over til et permakulturelt samfunn. Gail Tverberg, og i stadig større grad også Terje Bongard, mener vi nå lever på lånt overtid, og at vi har intet annet valg enn å falle ned i de dypeste avgrunner.

På den annen side har vi heller intet annet valg enn å plante et tre når alt håp synes ute, slik profeten Jeremia gjorde det da hans folk ble ført i fangenskap til Babylon. Derfor: se filmen til inspirasjon!
Biologen Jared Diamond ga i 2005 ut boka Kollaps. Hvordan samfunn går under eller overlever. Han oppsummerer hvordan urbefolkninger og kulturer som har hatt teknologisk mulighet til det, uten unntak har ekspandert over bærekraftig grense, ødelagt eget livsgrunnlag og deretter kollapset. Det finnes ingen historiske eksempler på at urbefolkninger hadde omtanke for annet enn sin egen kortsiktige vinning.

Menneskekulturer har vært begrenset av teknologiske muligheter til å tømme ressursene, ikke av sin edle holdning. Det går en tydelig grense mellom de kulturer som ble på jeger-/samlernivå, hvorav noen fremdeles finnes, og kulturer som utviklet teknologi eller ble mange nok til å endre økosystemene de selv var avhengige av. Alle de sistnevnte kulturene er borte, utenom den vi lever i nå.

Verdens kjente tidligere og nåværende kulturer er en historie om hvordan mennesker har brukt alle midler for å krige om, utnytte og utarme økosystemene de har levd i. Uavhengig av kultur har mennesket til alle tider strevd og kjempet etter mat, plass, goder og verdier som har sammenheng med de to seleksjonskreftene: Å få tak i det som er nødvendig for å sikre ernæring til barn og familie (naturlig seleksjon), og å bli en attraktiv partner (seksuell seleksjon). — "Det biologiske mennesket", av Terje Bongard og Eivin Røskaft, s. 239
Introduction in English:

Humanity is more than ever threatened by its own actions; we hear a lot about the need to minimize footprints and to reduce our impact. But what if our footprints were beneficial? What if we could meet human needs while increasing the health and well-being of our planet? This is the premise behind permaculture: a design process based on the replication of patterns found in nature. INHABIT explores the many environmental issues facing us today and examines solutions that are being applied using the ecological design lens of permaculture. Focused mostly on the Northeastern and Midwestern regions of the United States, Inhabit provides an intimate look at permaculture peoples and practices ranging from rural, suburban, and urban landscapes.
The biologist Jared Diamond published in 2005 the book Collapse: How societies choose to fail or survive. He summarizes how native populations and cultures that have ‘advanced’ in technology, have, without exception, expanded above carrying boundaries, destroying their own foundation for life. And then they collapsed. There are no historical examples of native populations who cared about anything else than short sighted gain. Human cultures have in the past only been restricted by technological limitations in using up resources, not by their nobility. There is a clear boundary between those cultures who remained at a hunter/gatherer level, in which some still exist, and cultures which developed technology or grew their populations to change the ecosystems they depended upon. All the latter-mentioned cultures are gone, except for the one we live in today.

The world’s earlier cultures, like ours today, are a history of how people used all available means to fight for, exploit and deplete the ecosystems they lived in. Regardless of culture, people of all eras struggled and fought for food, place, benefits and values that are connected to the two powers of selection: To get what’s needed to secure nurturing for children and family (natural selection), and to become an attractive partner (sexual selection). — "The Biological Human Being", by Terje Bongard and Eivin Røskaft, page 239

Thursday, March 12, 2015

Damanhur som inkarnasjonen av Sigmund K. Setrengs økosofi og kompleksitets-forståelse

Les den svært inspirerende Kulturverks-artikkelen kommentaren er knyttet til:

Nøkler til et økosamfunn

Takk!

Damanhur må være inkarnasjonen av Sigmund K. Setrengs økosofi og kompleksitets-forståelse:

"I Setrengs filosofi er de to motsatte begrepene kompleksitet og komplikasjon viktige. Livsstrømmens historie gjentar seg aldri; den er alltid kompleks – ulik maskinen som er komplisert, problematisk, men aldri noe annet enn den var før. Naturen er kompleks; den er kvalitativt mangfoldig og er en strøm av hendelser som aldri gjentar seg. Den er altså prinsipielt forskjellig fra enhver maskinstruktur, fordi det grunnleggende kjennetegnet ved maskinen er at vi kan starte og styre den; den er nettopp det i verden som vi kan kontrollere. Naturen kan vi prøve å mestre så godt det er mulig, men vi gjør det bedre jo mer vi tar hensyn til dens mangfoldige foranderlighet."

Vi er heldige i Norge som har Setreng. Hans tanker rundt kompleksitets-begrepet er etter mitt syn grunnleggende for å skape velfungerende økosamfunn. Selv ble jeg ikke kjent med Setreng før hans død, men akter å ta igjen det tapte. På tampen av fjoråret ble jeg stoppet her på Gjøvik av en som hadde fulgt meg på en av mine blogger, og han kunne fortelle at han hadde alle Setrengs bøker, og at jeg kunne stikke innom for å låne hva jeg ville.

Vil også oppfordre Kulturverk til å publisere flere av Setrengs tekster.

En som etter mitt syn komplementerer Setrengs økosofi, er Christopher Alexander. Ifht. den sosiale nøkkelen re-publiserte jeg i går en av hans tekster, som jeg håper kan være til inspirasjon for kommende økosamfunn.

- CREATING HUMAN COMMUNITY

Igjen, takk for denne svært inspirerende artikkelen. Jeg håper mine døtre kan få flytte inn i økosamfunn av stor kompleksitet.

Her er forresten et bilde av eldstejenta mi på en storballe på Toten:
Kan det tenkes en større ironi enn at vi på Toten ikke har et eneste halmhus? Større oppløsning her.
At vi så vidt meg bekjent ikke har et eneste halmhus på Toten, er en stor ironi. På hedemarkssida har de dreimot flere.

Storballen ovenfor virket dog svært kompakt, selv om den var beregnet for dyrefor. Mener å huske at jeg ikke klarte å presse inn så mye som en finger mellom stråene.

Illusjonen om å eie sin egen arbeidsplass

Les artikkelen kommentaren er knyttet til her.
Jeg tror også at majoriteten av disse 30.000 har valgt å eie sin egen arbeidsplass fordi de ønsker å ha innflytelse i eget liv. Dessverre er dette en illusjon, da det er korporasjonene i samarbeid med politikerne som legger rammeverket for næringslivet, og disse bryr seg katta hverken om småbedrifter eller kooperativer (ekte kooperativer, for all del ikke COOP).

Derfor er det like greit at vi organiserer økonomien gjennom et selveierdemokrati, dvs. IGD (InnGruppe-Demokratiet). Slik ville alle få REELL innflytelse over egen arbeidsplass. Dette ville også vært meget bedre for de 30.000 stakkarene som eier sin egen arbeidsplass, men som stort sett arbeider vettet av seg for å beholde sin innbilte frihet.
«Many critics of Piketty’s book have pointed out that the surest path to reversing inequality within countries is through strategies that create a better distribution of capital in the first instance, rather than relying on top-down, quick-fix and state-centric strategies afterwards.[4] In other words, it’s more effective to address the distribution of wealth at its source, including through changes in institutions and policies to make pre-tax income distribution less unequal.

If de-growth on a global level is inevitable sooner or later – and there is enough evidence to suggest that it is – then the implications go far beyond Piketty’s solutions for how we can achieve a just and sustainable world.[10] When the pie cannot be grown any larger to share it out, much more serious questions of distribution arise given the planetary boundaries that economies are already hitting hard.[11] As succinctly put by Herman Daly: “is not the solution to poverty to be found in sharing now, rather than in the empty promise of growth in the future?”[12]»
This will inevitably demand the collective organisation of labour, the protection of workers’ rights, and new ways for capital to be owned broadly by the populace – such as a dramatic ramping up of participatory ownership through cooperatives.[5] These people-driven solutions point towards the shifts in power that are needed to create truly egalitarian societies, although this is a subject that Piketty leaves largely unaddressed. 
By far the greatest blind side to Piketty’s analysis, however, is his failure to take seriously the ecological limits to growth.[6] It is clear that he defends the free market and the idea of perpetual economic growth, since his proposal for a global wealth tax assumes that wealthy countries will continue to grow at a rate of 1.2 percent (with a global growth rate of up to 5 percent). Nowhere in the book does he admit that infinite growth is unsustainable on a planet with finite resources, a position which is now conventional wisdom for many scientists,[7] environmental activists,[8] and civil society organisations.[9] 
http://blog.p2pfoundation.net/after-the-great-piketty-debate/2015/03/11
IGD er slik jeg ser det den beste kooperative modellen vi har for å møte en virkelighet av «degrowth»:

«Takk Øyvind, men fremdeles har ikke disse viktige kritikerne knekt koden med pengefølelsen, eller sett at det eneste Ellinor Ostrom mangler, er forståelse for inngruppestørrelsens betydning for politisk styring….» – Terje Bongard

Wednesday, March 11, 2015

How to Design a Shared Backyard

When you live in the city or the suburbs, it can be hard to fit everything you want into a small or mid-sized yard. Perhaps you want a large vegetable garden and even a couple of fruit trees. You’d love to have chickens, and the patio has to be big enough for your friends to comfortably sit around the fire pit.

Even though grass is unpopular these days, there’s nothing like it for running through sprinklers or having an epic sword fight. And the playhouse has to be big enough to withstand a siege that lasts all afternoon. Swings are great but require a lot of clearance, and the picnic table should fit all the neighborhood kids.

Are you’re ready to sit down and plan a potential shared outdoor space with your neighbors?

With this kind of wish list, you’d be looking at a two-acre yard, at the least.

If you’re fortunate, you don’t need to fit all these things into one yard. Perhaps your neighbor has a sandbox and a trampoline, but lacks the sunshine to grow vegetables. Maybe another household has a big storage shed. Would they let you store your bicycles in exchange for the use of your leaf shredder?

If you’re ready to sit down and plan a potential shared outdoor space with your neighbors, here are some things to keep in mind. Read on...

Tuesday, March 10, 2015

How To Live Off-Grid Without Plumbing (And Why You Should Consider It)

Although starting the day with a shower can make up for many hours of lost sleep, and free you for the worst of nightmares, we should prepare for an off-pipe future. It will of course come, together with a return to stone tools.

Swedish hand-powered Alfa washing machine

How To Live Off-Grid Without Plumbing (And Why You Should Consider It)

For those who understand life in a dry cabin, it’s no stranger to you the extra daily chores to maintain simple luxuries that many take for granted. But you may be surprised to find how often people ask exactly what dry cabin lifestyles entail.

The daily tasks become routine after time, but some people wonder just how and why a person would choose to live without the commodities that the rest of the United States has been enjoying for nearly 200 years. There are a number of factors behind taking the next step in deciding on a dry cabin lifestyle, but understanding what you’re getting yourself into is the first step in the decision-making process. Read on...

Monday, March 9, 2015

Lockeanismen på fremmarsj

Å unngå det suburbane helvete blir hele tida vanskeligere. Den isolerte eneboligen og den hellige eiendomsretten, arven fra Descartes og Locke, dyrkes i stadig mer ekstreme former. Å skape noe i fellesskap blir sett på som en perversitet. Allmenningheten er mer død enn noensinne, allmenninger finnes knapt.

For kommunalminister Sanner oser hans utsagn av en komplett mangel på kunnskap om og forståelse av allmenningene (alt han forbinder med dette er Hardins tragedie). Avgjørelser skal hverken tas av deg eller kommunen, men den allmenningheten du er en del av. Allmenningheten kan selvsagt ikke eksistere i suburbia, som de norske byggefelt består av.
Jeg tror ikke det. Jeg tror at folk flest er opptatt av å ha et godt forhold til naboen, og da tar en prat med dem. Men så lenge du forholder deg innenfor reguleringsplanen, lover og regler, så mener vi at folk må få kunne sette opp en garasje, en hobbybod eller en sykkelbod uten at du spør kommunen, sier Sanner. - Sanner
Snart kan du bygge uten å spørre naboen om lov

Garasje ja, som om bilen er den mest selvsagte del av et nabolag. Men bilen dreper nabolaget!

Som en kontrast til Sanners markedstankegang, les hvordan en allmenninger tenker:

Commons Way of Life vs. Market Way of Life

Reguleringsplan vil si en statisk modernisme uten mulighet til adapsjon og morfogenese, tredd nedover hodene på folk av stats/markeds-duopolet, med formål å paralysere allmenningene.

Les min Kulturverks-artikkel:

Design for en levende planet

Motstykket til Sanners menneskefiendtelige individualisme er Christopher Alexander, les hans råd for hvordan nabolaget i fellesskap kan skape gode, levende, nærende og vibrerende nabolag, det suburbane helvetets absolutte motsats:

Community Discussion as the Foundation for a New Neighborhood

Sunday, March 8, 2015

People Who Love Asphalt Hate the Earth

Sourche: www.themisanthropocene.com
I doubt that any group of people will be able to afford the infrastructure needed to keep the whole system going. One thing that is needed is roads. For roads, a functioning government is needed, that is able to collect taxes. Also, maintaining roads requires oil products (to operate the equipment; to recycle asphalt, if this is used). How will the price of oil products be raised high enough to encourage anyone to extract them? Also, refineries have high overhead costs. Can they operate, if only a small amount of oil is to be refined? It is also not clear the oil pipelines can operate below a “minimum operating level.”

I think we are kidding ourselves, to think we can keep the system going, even if the rich have every intent and desire to have such a system for themselves. The rich will see most (or all) of their wealth disappear, as it is it no longer has value in the new way of doing things. - Gail Tverberg

The Solar PV Ideas are Just Plain Crazy

We can’t run our economy without the electric grid. Everything collapses–your bank can’t operate without electricity.

The solar PV ideas are just plain crazy. Who wants to live on a local island of PV, when everything else around them is collapsing? The island will soon collapse as well, without any jobs, any water to your home, any food availability (other than what you grow and defend). There won’t be replacement parts for much of anything, so it won’t be long before your inverter fails, or your batteries. I don’t see this as any kind of long-term solution. - Gail Tverberg
When oil prices go down to $20 a barrel or lower, the electric grid will fall apart, and our whole economy evaporating.

There is no way avoiding this happening. The people above are wasting their time. Only direct waterpower can be of any use in our quite near future.

The big problem is that most people are soaked in and brainwashed by the religion of progress, making it incredibly difficult for us who want to rebuild the old watermills and frame saws.

Photo: Cardiff Council Flat Holm Project

Saturday, March 7, 2015

Bilen fyller havet med mikroplast

At CO2 omdannes til syre i sjøvann har vi visst lenge. Nå kommer nyheten om at bildekk er den viktigste enkeltkilden til mikroplast i havet, og slår alle andre kilder ned i støvlene.

Her ser vi en møkkasaab, men alle biler er i bunn og grunn noe svineri

Angående støvlene, det ser ut til at vi bør finne fram igjen disse. Helst av naturgummi, men også med syntetiske gummistøvler blir slitasjen minimal ifht. et bildekk. Og når alt kommer til alt sparer vi ingen tid, samlet sett, med bilkjøring.
Now of course the bread machine manufacturers and the bakeries pitch their products to the clueless masses by insisting that nobody has time to bake their own bread any more. Ivan Illich pointed out in Energy and Equity a long time ago the logical fallacy here, which is that using a bread machine or buying from a bakery is only faster if you don’t count the time you have to spend earning the money needed to pay for it, power it, provide it with overpriced prepackaged mixes, repair it, clean it, etc., etc., etc. Illich’s discussion focused on automobiles; he pointed out that if you take the distance traveled by the average American auto in a year, and divide that by the total amount of time spent earning the money to pay for the auto, fuel, maintenance, insurance, etc., plus all the other time eaten up by tending to the auto in various ways, the average American car goes about 3.5 miles an hour: about the same pace, that is, that an ordinary human being can walk. - JMG
Ja, du har blitt lurt. Du kunne like gjerne gått. Kanskje vil du påpeke at en feit BMW gir høyere status og bedre drag på damene enn selv de dyreste utgavene av håndlagde italienske gummistøvler, men mon tro det? I alle fall kunne man kuttet ut feit fra uttrykket "40, feit og ferdig". For hvilken status gir bilringer i dag? I steinalderen kunne det sikkert gi status å vise at man var velfødd, men i dagens samfunn viser de bare at du er den fødte sofagris, eller kanskje vi burde si bilgris?

Så ved å ta bilen oppnår du tre ting, du blir feit, du forsurer havet og du fyller havene med mikroplast. Kort sagt, du forsurer tilværelsen for deg selv og våre etterkommere, som bilist er du intet annet enn en pest og en plage!

Kosmetikk, som det kanskje har vært mest blest om, viser seg å være den minste bidragsyteren til djevelskapen. Siden Eva spiste av det forbudte tre har Adams sønner likt å skylde på kvinnene for alt som er galt. Men som vanlig er det mannen som er den største synderen, og pappas Mercedes i garasjen er en langt større trussel for vår eksistens enn mammas kosmetikkskap.

Maling er også en viktig bidragsyter. Dagens akrylmaling sies å være mer miljøvennlig enn den gamle alkydmalinga (oljemaling), men akryl er plast. Alkyd er hovedsaklig laget fra treolje eller lignin, et avfallsprodukt fra celluloseindustrien. Så det ser ut til at vi ved å løse et problem, avgassing fra løsemidler, har skapt et nytt. Akrylpartiklene i moderne maling er så små at de ikke fanges inn av renseanleggene.

Relatert:

Featured Post

Dagens demokrati kan ikke redde oss fra klimakrisen

Politikerne tror at løsningen på klimakrisen er å forsterke naturkrisen, ved å grave i filler naturen vår, for å plassere vindkraftverk på h...