Wednesday, February 27, 2013

Paradigmeintervju med Terje Bongard

Av og til sitter man igjen med en følelse av at dette var noe helt spesielt, som når Martin Luther King holdt talen "I have a dream". Bongard er kanskje ikke like karismatisk som King, som jo var helt konge, men intensiteten er den samme.

I intervjuet med Bongard, gjennomført av James Alexander Arnfinsen hos Levevei.no, kan man virkelig ta og føle på hvor tungt dagens økologiske katastrofer ligger på Bongards hjerte, og hvor inderlig han ønsker å lede oss ut av den hengemyra vi har falt nedi.

Vi befinner oss på et synkende skip. Men i motsetning til kapteinen på Titanic har vi fått inn det gigantiske isfjellet vi er på full fart inn i på radaren. Det eneste fornuftige vi kan gjøre er å senke farten eller endre kurs, helst begge deler. Men neida, heller enn å foreta en unnamanøver begynner vi å rearrangere stolene på dekket til vårt Titanic, som er selveste moder jord. Da får man den gode følelsen av å gjøre noe, men det hjelper selvsagt ingen ting. Noe av problemet er også at ingen helt vet hvem "skipperen" er.


Det vi trenger er en kursendring! Mot slutten av intervjuet ber Bongard om at folk begynner å ta ham på ordet. Og jeg tenker, når vi ikke vet hvem skipperen er, hvorfor ikke innsette en ny skipper ved roret? I dagens Norge tror jeg ikke det finnes en bedre skipper for skuta enn Bongard.

Inngruppa er sentralt i intervjuet, da det er dette som er livbøyla for vår vaklende sivilisasjon, utviklet fra studiet av araberskriketrosten, ved den israelske vitenskapsmannen Amotz Zahivi.
Arabian babblers, a species of social birds, provide a prototypical nonhuman example of self-sacrificial behavior that acts as costly signaling. Individual babblers compete with unrelated group members to be the group’s sentinel, who is responsible for watching for predators from tree-tops in order to warn the group of potential danger (Zahavi & Zahavi, 1997). Given that the sentinel’s duty entails putting itself at a higher risk of death than other babblers, one might predict that individuals would attempt to avoid this self-sacrificial job. Yet some studies have shown that babblers actively compete with each other for this high-status position. Consistent with costly signaling theory, the more time a babbler spends as a sentinel, the higher its status and access to mates in the group. - Referanse
Det er også andre eksempler i boka "Det biologiske mennesket", et morsomt et er hvor araberskriketroster tvangsforer flokkmedlemmer med lavere sosial status, for slik å vise at man er en "overskuddsfugl" som klarer seg fint selv om man "ofrer" sine egne ressurser for mer "hjelpeløse" fugler. De samme mekanismene gjør seg gjeldende hos små inngrupper av mennesker.

Bongard er mest opptatt av hvordan man i et framtidig inngruppe-samfunn organiserer næringslivet og demokratiet rundt inngruppe-modeller. Selv er jeg kanskje mest opptatt av arkitekturens rolle i inngruppe-samfunnet, med særlig vekt på "alexandrinske pattern", og håper her å kunne komme med nyttige innspill i den framtidige debatten.

Som Bongard hevder er det i første omgang viktig at vi former et nytt parti på veien mot inngruppe-demokratiet. Dette har jeg også kommet inn på i min egen artikkel publisert hos Kulturverk: Med hovudet i Riftdalen – frå olje veks ingenting.

Et moment jeg ikke fikk med i artikkelen var "kampen om sannheten". Dette er kanskje viktigste hinder for en kursendring, særlig fordi det er hos våre ledere det å måtte innrømme at man tar feil gir størst statustap. Nettopp derfor kan vi ikke forvente oss stort fra våre politikere, økonomer og arkitekteliten, da det å innrømme at de har tatt feil vil gi dem et enormt statustap, og ikke minst "kognitiv disonnans".

Kampen for sannheten, der det ikke er om å gjøre å ha rett men å få rett, blir grundig belyst i intervjuet.

Hør intervjuet:

Podcast: Play in new window | Download (Duration: 1:15:11 — 68.8MB)

Les innledningen til intervjuet hos Levevei.no.

Tuesday, February 26, 2013

The Economics of Monasticism

Since their emergence in ancient times, Christian monasteries have proven to be among the most durable of all human institutions, and in the medieval centuries made enormous contributions to the emergence of Western civilization. They are organized internally on socialist lines: monks own no property and owe total obedience to the abbot, making the monastery a miniature ‘centrally planned economy.’ A puzzling contrast exists between the longevity of monasteries and the transience of secular socialist communes. This paper presents a theoretical model which shows why voluntary socialist communes might be viable despite ‘shirking’ problems, yet fail due to turnover, and how worship, which induces people with high ‘spiritual capital’ to self-select into the monastery and then grows that spiritual capital through ‘learning-by-doing,’ can solve the turnover problem and make a worship-based socialist commune—a monastery—stable. Monasticism, like the market, is a form of ‘spontaneous order,’ but unlike the market, it does not depend on third-party enforcement (e.g., by a state) to function: this explains why monasticism (unlike capitalism) was able to thrive in the anarchic Dark Ages. Monasteries, in principle and largely in practice, are a form of society based on consent of the governed, unlike liberal states which preach but do not practice consensual governance, and it is interesting to juxtapose the real, live ‘social contracts’ of the monasteries with the notional social contracts of liberal political theory. - Nathan Smith, Department of Economics, George Mason University

Monday, February 25, 2013

Er livet ei gåve eller ei vare?

Vi har alle fått ei gåve, livets gåve. Kva vi gjer med liva våre er gåva vår attende. – Edo
Det berande målet for velstand i dag er bruttonasjonalproduktet, eller BNP, som er samansett av to komponentar, varer og tenester. I eit post-industrielt land som Noreg vert fokuset satt stendig sterkare på tenestekomponenten, kor målet er å gjera om sunne menneskesystem til ei tenestevare, som so vert veksla inn i pengar og målt i BNP.

Under den rådande økonomiske modellen er det om å gjera å forvandla so mykje som mogleg av natur og fellesskap til pengar, det verste dopet mennesket har sett, men som ingen vil innsjå. Kreditering: The Co-Intelligence Institute

Ei kjend utsegn frå skrifta er at mennesket kan ikkje tena to herrar, Gud og Mammon. Å tena Gud tyder å elska nesten sin som seg sjølv, slik Jesus klargjorde det for oss på saligprisingsberget ved Genesaretsjøen. Diverre, i ein økonomi som vår, der all kraft, som ei fokusert laserstråle, vert retta inn mot å gjera nesten vår om til ein vare som kan kjøpast og seljast i marknaden, vert dette ei umoglegheit. Vi tener berre ein herre, BNP, den moderne nemninga for Mammon.
Nokre menneske vil tenke at, vel, alt er heilagt, og so skal det vera, men er det ein ting som ikkje er so i dag er det pengar, og vi erfarar dette i kvardagen når vi gjer dei daglege vala våre. Impulsane mine er for sjenerøsitet eller å fylgje lidenskapane mine, eller å gjera noko rett sjølv om det tek mykje lengre tid. Pengar ser ut til å blokkere desse impulsane og å løna dei tinga eg ikkje ynskjer å gjera, ting som verkeleg er øydeleggjande for planeten, som kanskje er praktiske, ting som det rasjonelle sinnelaget mitt kalkulerer med at vil vera betre for sjølvinteressa mi. Charles Eisenstein
Det kan sjå ut til at pengar er verre enn sjølve arvesynda. Likesom apostelen Paulus skriv at han vil det gode men kjøtet er skrøpeleg, soleis riv òg Eisenstein seg i håret av frustrasjon av di han vil gjera godt, men makta pengane har over livet hans hindrar han.

Når Adam Smith talar om at ”den usynlege handa” til marknaden er eit fellesgode, er dette sjølvsagt gale. Smith kjende ikkje til handikapp-prinsippet, oppdaga av Amotz Zahavi gjennom studiet av araberskrikestosten, og fyrst foreslått som hypotese i 1975. Tida då Smith levde var dominert av lokale økonomiar, kva han feilaktig kalla ”den usynlege handa” var i røynda ”den usynlege vengen” til araberskriketrosten, eller den gode krafta som ligg latent i handikapprinsippet, og som berre kan bløma i nære relasjonar. Diverre er Smith framleis meir kjend enn Zahavi.

Charles Eisenstein har gjort grundig greie for kvifor ekte fellesskap ikkje kan skapast av pengar, men må vevast frå gåver:
Fellesskap er so godt som umogleg i eit pengegjennomtrengt samfunn som vårt eige. Det fordi fellesskap er veva ut or gåver, og dette er grunna til at fattige menneskje ofte har eit sterkare fellesskap enn rike. Viss du er økonomisk uavhengig, då er du ikkje eigentleg avhengig av naboane dine – eller for den saks skyld nokon spesifikk person – for noko som helst. Du kan berre betala nokon til å gjera jobben, eller betala ein annan til å gjera han.

I tidlegare tider var folk avhengige av å få dekka livets nødvendigheiter og gleder frå folk dei kjende personleg. Viss du framandgjorde den lokale smeden, bryggaren eller doktoren, fanst det inga erstatning. Livskvaliteten din ville vorte lågare. Viss du framandgjorde naboane dine ville du kanskje ikkje få hjelp viss du vrikka okla under innhaustinga, eller viss låven din brann ned. Fellesskap var ikkje eit val eller ein bonus, det var ein naudsynt del av livet. I dag, berre med ei lita overdriving, kan vi seia at vi ikkje treng nokon. Eg treng ikkje bonden som dyrkar maten min – eg kan betala ein annan til å gjera det. Eg treng ikkje mekanikaren som ordna bilen min. Eg treng ikkje lastebilsjåføren som bringa skorne mine til butikken. Eg treng ingen av dei som produserte alle tinga eg nyttar meg av. Dei kan alle erstattast, på same vis som eg sjølv kan.

Dette er ein grunn til den universelt anerkjende grunnskapen ein kjenner i dei fleste sosiale samvære. Kor autentisk kan det verta når den umedvete vissa, ”eg treng deg ikkje”, lurar under overflata? Når vi samlast for å konsumere – mat, drikke, eller underhaldning – byggjer vi verkeleg på gåva frå nokon tilstades? Alle kan konsumere. Intimitet kjem frå sam-skaping, ikkje sam-konsumering, noko einkvar som har spelt i band veit, og dette er noko heilt anna enn å lika eller å mislika nokon. Men i eit samfunn tufta på penger utfaldar kreativiteten vår seg innanfor spesialiserte domene, for pengar.

For å smi ekte fellesskap må vi gjera meir enn berre å samle folk. Det er ei byrjing, men vonom vert vi trøytte av berre å tala i lag, og vi ynskjer å gjera noko, å skapa noko. I sanning er det eit svært lunkent fellesskap når det einaste behovet som vert dekt er trongen til å lufte meiningar og kjenne at vi har rett, og er det ikkje for ille at andre menneskje ikkje… hei, eg veit! La oss samle kvarandre sine e-postar og starte ein ”listserv”!

Fellesskap er veva ut or gåver. Ulikt frå vårt marknadssystem, viss innebygde knappleik tvinger fram ein konkurranse der meir for meg er mindre for deg, er det motsette tilfelle i ein gåveøkonomi. Fordi folk i ein gåvekultur gjev vidare overskotet deira framom å akkumulera det, er di gode skjebne òg mi. Velstand sirkulerar og trekkjast mot der den største trongen er. I ein gåveøkonomi veit folk at gåvene til slutt vil vende attende til deg sjølve, om enn i ei anna form. Eit slikt fellesskap kan kanskje kallast for ein ”gåvesirkel”.

Heldigvis, pengeomdanninga av livet har nådd ein topp i vår tid, og har byrja ein lang men permanent tilbakemarsj (av kvar økonomiske ”resesjonar” er eit aspekt). Både ut or attrå og naudsyn stend vi no overfor ein gylden moglegheit til å krevja attende ein gåvekultur, og difor å byggja ekte samhald. Denne gjenvinninga er del av eit større skifte i menneskeleg medvite, ein større heimattvending til naturen, jorda, kvarandre, og dei tapte romma i oss sjølve. Framandgjøringa vår frå gåvekulturen er ei forvilling og vårt sjølvstende er ein illusjon. Vi er faktisk ikkje sjølvstendige eller ”finansielt trygge” – vi er like avhengige som før, men no av framande og av upersonlege institusjonar, og, som vi truleg snart vil oppdaga, desse institusjonane er ganske so skjøre. Charles Eisenstein

Lågmålet i det hjernevaska konsumentsamfunnet vi i dag er ein del av, er pengeomdanninga av barndomen. Leik vert i stendig større grad ei tilrettelagt tenestevare, med dataspel, leikeland, skulefritidsaktivitetar og sterile leikeplassar uttenkt av byråkratar i Brussel. Ungane våre skapar og samskapar ikkje barndomen sin lenger, dei forbrukar han.


Tankane mine gjeng til den materialiserte visdomen si store bok, "A Pattern Language", som er laga av 253 mønster meisla ut or materien. Og eg tenkjer på mønster 73, eventyrleikeplassen.
Problem
Eit slott, laga av kartong, steinar, og gamle greiner, av ei gruppe born for dei sjølve, er verdt tusen perfekt detaljerte, og perfekt dekorerte slott, laga for dei i ein fabrikk.

Løysing
Sett opp ein leikeplass for born i kvart einaste nabolag. Ikkje ein ferdig leikeplass, med asfalt og husker, men ein plass med råmateriale av alle slag – nett, boksar, tønner, tre, reip, enkle verktøy, plankar, gras, og vatn – kvar ungane kan skapa og gjenskapa leikeplassen sin på eigehand.
So enkelt kan vi gje attende ungane våre barndomen sin!

Etter å ha lagt bakom oss eit rabiat hundreår i ideologiane sitt teikn, stend vi att med ein rå og hjartelaus kapitalisme, viss einaste mål er å forvandla natur og samfunn til pengar. Har vi gløymd at Gud gav oss jorda? Vi ter oss som om den vetle kloden vår var eit investeringsobjekt som har å gje oss ei årleg avkasting på minst ti prosent. Er dette for å betale renter til Gud for å dekkja lånet han gav oss for å kjøpe kloden hans, samstundes som vi sit att med ein liten vinst? Det kan tykkjest som om mange trur dette.

På byrjinga av det nye hundreåret, ja tusenåret, skimtar vi ei ny stjerne i horisonten. På engelsk er ho gjeven namnet ”The Commons”. Ordet kling godt, det har stor kraft og vekkjer gode assosiasjonar. Diverre lyder det ikkje like godt på norsk, eg kjem ikkje på noko anna nemning enn allmenningen, eit sidrumpa ord som for meg leier tankane til Toten Allmenning, kor eg har mange gode barndomsminne. Vi treng eit betre ord. Eg hugsar eg las ein gong at det engelske ordet ”common” truleg har røter i Normandie, kan hende har det då òg røter i gamalnorsk? Kanskje vi kan grava fram ei betre nemning for denne nye tida som no vonleg er i emning?

Under "the commons" er fellesskap og relasjonar bærande element, der pengeøkonomien berre utgjer ein liten del. Kreditering: The Co-Intelligence Institute

”The commons” er motsatsen til kapitalismen, då det her er om å gjera å krympe pengeøkonomien mest mogleg. Heilt utanom pengar kjem vi sjølvsagt ikkje, men pengane vil verta underlagt system der dei kan spele ei oppbyggande rolle. Her er det ei mengd løysingar vi kan nytta oss av, kva som er dei beste vil krevja mykje prøving og feiling.
Permakultur er kunsten å skapa nyttige bindingar. – Bill Mollison
I kulturen vår er dei fleste bindingane mellom folk laga av pengar. Under ”the commons” satsar ein derimot på bindingar gjennom å samskapa og å sameige, forutan sjølvsagt å dele gåver. Målet er at natur, kultur og samfunn skal vera ein del av fellesskapet, og ikkje av staten eller kapitalen. For denne nye tida treng vi eit heilt nytt rammeverk, eit nytt lovverk. David Bollier har teke denne utfordringa på alvor, og har saman med professor Burns Weston nyleg publisert eit banebrytande verk på Cambridge University Press: "Green Governance: Ecological Survival, Human Rights and the Law of the Commons".

”The commons” er ei gåve til menneska, denne nye tida fordrar å gje oss attende livet, å atter gjera livet til ei gåve. Men dette må skje innafor rammene til den urgamle stammen, viss ikkje flyt ho ut og endar i allmenningen sin tragedie, slik Garreth Harding skildrar det i sitt vidgjetne essay.

Her kan vi nytta den gode krafta i handikapprinsippet, slik Terje Bongard gjer greie for det i boka ”Det biologiske mennesket”. Vi har uana krefter til disposisjon, vi må berre læra å temje dei.

Til slutt vil eg oppmode om å sjå videoen under, der Charles Eisenstein introduserer oss for noko so underleg, eller kanskje burde eg heller seia vedunderleg, som ein heilag økonomi. For den kapitalistiske økonomien er ingenting heilagt. Men husk, jorda er ei gåve, likesom livet er ei gåve, og er difor heilagt. Er jorda og livet heilagt, då må økonomien òg vera det, viss ikkje er vi æveleg fortapt.


Relatert lesing:

Friday, February 22, 2013

Sacred Economics with Charles Eisenstein - A Short Film


Sacred Economics traces the history of money from ancient gift economies to modern capitalism, revealing how the money system has contributed to alienation, competition, and scarcity, destroyed community, and necessitated endless growth.

Today, these trends have reached their extreme – but in the wake of their collapse, we may find great opportunity to transition to a more connected, ecological, and sustainable way of being.

Charles Eisenstein is the autor of ‘Sacred Economics’.
For more information see the P2P Wiki p2pfoundation.net/Charles_Eisenstein

A Conversation with Mark Lakeman of City Repair


Read more about Mark Lakeman here.

Thursday, February 21, 2013

Pocket Neighborhoods: Creating Small Scale Community in a Large Scale World

Denne artikkelen har jeg sakset fra Resilience, og den er skrevet av Ross Chapin, som forøvrig er en stor fan av Christopher Alexander. Pocket Neighborhoods har sin opprinnelse i det alexandrinske "pattern" 37, som kan leses i sin helhet her.

Dette er også et usedvanlig viktig "pattern" i et framtidig inngruppe-samfunn! Det står som en absolutt motsats til dagens "suburbia" og Le Corbusiers ondskapsfulle anti-"pattern", tårnet i parken. Original artikkel kan lastes ned her.

Pocket Neighborhoods: Creating Small Scale Community in a Large Scale World introduces an antidote to faceless, placeless sprawl — real neighborhoods of a scale and design where people can easily know one another; where empty nesters and single householders with far-flung families can find friendship or a helping hand nearby; and where children can have shirt-tail aunties and uncles just beyond their front gate.

The book describes inspiring pocket neighborhoods through stories of the people who live there, as well as the progressive planners, innovative architects, pioneering developers, craftspeople and gardeners who helped create them. 

Sarah Susanka, author of the best selling “Not So Big House” series, wrote the Forward to the book, placing pocket neighborhoods within context of the contemporary trends in housing and community.

Ross begins the book by outlining the shifts in the scale of community and the American Dream over several generations, leading to super-sized houses in a sea of development, then describes a solution to help restore healthy, livable communities.

Saturday, February 16, 2013

To sjeldent klartenkte artikler om den norske kjøpesenter(U)kulturen i Aftenposten

Aftenposten følger opp med enda en artikkel. Jeg liker forøvrig ingressen: "Ligger Norges styggeste kjøpesenter i Arendal, eller ligger det på Gjøvik? Meningene er mange om norske kjøpesentre."
Nok en bra artikkel i serien.

Wednesday, February 13, 2013

A Commons-Based Map of Economic Realms

From P2P-Foundation.

A mapping proposed by the Co-Intelligence Institute:
These diagrams present economic dynamics in a concentric circles model which frames human economics as functioning within – and dependent on – the larger economies of nature – what might be called the natural and spiritual commons. It also presents a layer of human commons within which the community economics of gifting and sharing take place. It suggests that exchange – which currently dominates our conceptions of economics – is properly conceived of as only one smaller part of a much bigger economic picture, and that the monetized economy is even smaller than that. It further proposes that purely speculative economic activities that have no direct relationship to actual productive activity – abstract investments and trades that currently make up the majority of financial transactions globally – should be minimized or eliminated, or at least strictly managed where they colonize or harm the more productive sectors of the economy.

“The commons” is a sufficiently new concept as to warrant explanation here. The commons is a generic term embracing all that we hold and use in common. It is most readily understood as our shared lands, spaces, atmosphere, natural resources, natural systems and the “eco-system services” that those natural systems perform (like purifying our air and water). But it also includes our genetic heritage; our cultures, languages and institutions; our economics and politics; our sidewalks, streets, utilities, internet, and other infrastructure; our accumulated and co-created knowledge; and the human and social resources of our communities and relationships. Many people also believe that we share a common spiritual reality and heritage. In short, whatever we all have access to – or should have access to – is our commons. The economic view of “the commons” has been developing rapidly in the last few decades as we acknowledge how thoroughly we depend on the larger social, cultural, and natural bounty that surrounds and precedes us — and thus how we need to treasure, preserve, and support the commons as fundamental to our existence.
The maps:

Today:
Click on the image
A possible tomorrow:
Click on the image

Friday, February 8, 2013

Fastelavenstre

Stammen, ikke barnehagen, må være rammen om våre barns liv

Min kommentar til artikkel i dagens Forskning.no, som kan leses her.

"Increasingly, it appears that the meaning of late life centers on social relationships and caring for and being cared for by others, Levenson said. Evolution seems to have tuned our nervous systems in ways that are optimal for these kinds of interpersonal and compassionate activities as we age." - Science Daily:

http://www.sciencedaily.com/re...

Hverken barnehagen, den isolerte eneboligen i suburbia eller små grupper av barn er ideelt for barn.

Det ideelle for barn er å få vokse opp i STAMMEN!

Det er slik barn har vokst opp i hundretusener av år, stammen er en eldgammel oppfinnelse, mens barnehagen er en nymotens oppfinnelse oppfunnet av teknokratiet.

Som det slås fast hos Science Daily, det er de eldre i stammen som er aller best egnet til å ta seg av de minste, til å overføre tradisjonene til neste generasjon. EVOLUSJONEN har finstemt hjernen slik at denne tilpasses denne oppgaven på en mye bedre måte enn all verdens høyskoleutdanninger.

Vårt moderne samfunn er en total PERVERSITET, ettersom vi har valgt å SEPARERE de eldste og de yngste i INSTITUSJONER.

LA OSS FÅ TILBAKE STAMMEN SOM RAMMEN OM VÅRE LIV, TIL DET BESTE FOR VÅRE BARN!

Slik det alltid har vært og slik det skal være, ung og gammel sammen i  felles glede hos en tailandsk stamme. Foto: Peter van der Sluijs 

Wednesday, February 6, 2013

Med multikulturalisme eller multipolaritet som framtidig identitet?

Artikkel under utarbeiding!

Umiddelbart tykkjest ordet multikulturalisme fengjande, ein kan mest få visjonar om ein permakulturhage der ulike planter utfyljer og dreg nytte av kvarandre, ein polykultur, medan multipolaritet meir leier tankane til ein monokulturell åker. Korleis kan noko polært vera positivt? Sett frå ei anna side, ulike elektriske polar tiltrekkjer kvarandre.

Ein ting er sikkert, multikulturalisme er motpolen til multipolariteten, i den forstand at dei fråstøyter kvarandre, dei stend på kvar si ende av skalaen. Nokre vil her kanskje leiast til å tenkja på ulike former av fascisme, men nei, desse er òg berre utvekstar av moderniteten. Kva multipolaritet tyder er at den er laga av ein kultur fundamentert på tradisjonalisme, ikkje som ein individuell preferanse som for multikulturalisme, men som essensen av det samfunnet ein er del av.
Ikke at symboler, riter, historier og merkedager ikke kan ha stor betydning, men fordi symbolene er som gravstener i samtiden. Symbolene er ikke tegn på det levende og aktive lenger, men det døde og glemte, suttekluter for en sivilisasjon som har fortapt seg selv i endeløse spekulasjoner. – A. Viken
Multikulturalismen er ei nymotens oppfinning og ikkje i samsvar med mennesket sin medfødde trong til identitet og tilhøyre. Som for alt anna har den modernistiske liberalismen her òg kasta vrak på alle nedarva mønstre.

Å blande kulturar er liberalistisk hykleri med tre føremål:
  1. Å utradere all konkurranse til den sekulære staten og byråkratiet. 
  2. Å gje eit skin av ”valfridom” og ”mangfald”, for slik å rettferdiggjera modernist-liberale doktrinar. 
  3. Å skapa ein global einskapskultur for spreiing av overnasjonal elitisme, korporatisme og kapital. 
Fundamentalistisk islam er berre ein naturleg reaksjon på dette, og har mange likskapstrekk med eit modernist-liberalistisk overherredømme.
Avansert liberalisme ser seg sjølv som tolerant, men denne toleransen er intolerant om lag på same vis som Taliban er intolerant. Som framtredande talsmenn definerer omstenda, kan det tykkjast som om vi er midt i ei verdsstrid mellom to kvasitotalitære religiøse rørsler: radikal islam og avansert liberalisme. Kvar Taliban ser seg sjølve kalla til å gjera slutt på alle sosiale autoritetar anna enn koranen og sharia, ser dei liberale av i dag seg kalla til å eliminere alle autoritetar med unnatak av ekspertise, rasjonelt byråkrati og marknaden. – James Kalb* 
Faktum er at rasjonell liberalisme har opphøgd seg sjølv til ein absolutt autoritet, kvar guden Ingenting sitt øvst på trona.
Å gjera funksjonelle stereotypar og identitetar til det einaste som tyder noko er å frårøve den store majoriteten eitkvart fundament for byrgskap i kva dei er, og å gjera posisjon og velstand til ein mani for ein energisk og talentfull minoritet. Ein slik situasjon frårøvar majoriteten alt verde og gjer dei verjelause mot overklassene, som manøvrerar for avansement medan dei nektar for menneskelege band som ville gjera dei ansvarlege for andre.

Kvifor er dette ein god ting? Den naturlege konsekvensen er misunning, snobberi, raseri, underdanning, sjølvsøking, apati, og brutalitet. Ei herskande klasse der medlemane definerer seg sjølve gjennom velstand, makt, formal utdanning og byråkratisk posisjon, ser kanskje ”stadfestande handling” som eit nødvendig angrep på trongsyn, men majoriteten, som manglar dei særskilde føremona som leiarane deira prydar seg sjølve med, og for kven slektskap, kjønn, etnisitet, religion og liknande framleis har ei meining, vert nødvendigvis ramma av omfattande program retta mot å øydeleggja verdien av fundamentale aspekt i liva deira. – James Kalb*
Konsumerismen, ein tynn og skinande garnis rundt seinmoderniteten, slitast raskt bort i møte med ressursveggen. Attende stend ein med ein beksvart nihilisme. Multikulturalismen er inkje anna enn reinspika individualisme, der den einskilde sine tradisjonar ikkje er verdsette som anna enn ein individuell preferanse, på lik line med eit merkeprodukt eller ein hobby.

Når rasande unge menn ser ned i denne avgrunnen, til og med frårøva all identitet som mann, vender dei seg naturlegvis til fascismen. Difor gjer vi klokt i å tilby dei ein annan identitetsskapande realitet enn rasjonell liberalisme og multikulturalisme, noko heilt anna, ein motpol, multipolarisme.
Det viktige konseptet nous (intellekt) utviklet av den greske filosofen Plotin korresponderer til vårt ideal. Intellektet er ett og mangfoldig til samme tid, fordi det har mangfoldige forskjeller i seg selv—det er hverken ensartet eller et amalgam, men noe som i seg selv impliserer mange deler, med alle distinkte forskjeller ivaretatt. Fremtidens verden bør være noetisk—karakterisert av mangfold; forskjeller burde bekreftes som rikdom og fylde, og ikke som grunn for uunngåelige konflikter: mange sivilisasjoner, mange poler, mange senter, mange verdisett på én planet og i én menneskehet. Mange verdener.

Men det er de som har en annen agenda. Hvem er det som står mot et slikt prosjekt? De som ønsker å påtvinge ensartethet, det ene (amerikanske) levesett, En Verden. Og deres metoder er makt, fristelser, og overtalelse. De er mot multipolaritet. Så de er mot oss. Aleksandr Dugin
Med stor tilfredse ser eg at helten mint, arkitekten, filosofen og matematikaren Christopher Alexander, er multipolarist eller tradisjonalist. Om enn ikkje av intensjon, so av konsekvens. Aller mest tydeleg ser vi dette i mønster eller ”pattern” åtte i ”A Pattern Language”, eit tostjerners mønster.
MOSAIKK AV SUBKULTURAR:

Problem: Den homogene og udifferensierte karakteren til moderne storbyar drep all variasjon av livsstil og stengjer ute vokster av individuell karakter.  
Lausing: Gjer det som er mogleg for å bløma kulturar og underkulturar i byen, ved å bryta ned byen, så langt som mogleg, i ein stor mosaikk av små og forskjellige underkulturar, kvar ein med makt til å skapa sin eigen forskjelligarta livsstil. Ver viss om at subkulturane er små nok, so at kvar einaste person har tilgjenge til den fulle variasjon av livsstilar i subkulturane nær sin eigen. 
Tradisjonelt i storbyane i verda, frå Singapore til San Francisco, har forskjellige folkegrupper orientert seg mot kvarandre etter etnisitet og opphav. Vi skal ikkje motarbeide dette, slik multikulturalistane gjer det. Tvert imot skal vi oppmode til at kvar etnisk gruppe dyrkar sin eigen kultur og identitet fullt ut, i eit finmaska nett av subkulturar, der folk frå forskjellige kulturar kan lære av kvarandre og respektere kvarandre på eit genuint vis.

Slik kan storbyane våre verta som miniatyrar av ei framtidig multipolar verd, der ein dyrkar fram ekte forskjellar som basisen for eit mangfald av rotekte kulturar, djupt planta i tradisjonane. Ingen dum ide i ei framtidig ressursskrinn verd, der berre dei rikaste vil ha råd til å reise rundt slik som unge ryggsekkturistar gjer det i dag.

Vi må kjempe for å få attende multipolare storbyar, regionar og nasjonar. Viss ikkje vil vi alle ende opp lik ein konturlaus grå masse, som å søkkja ned i ei bottenlaus myr.

*Mi oversetjing

Tuesday, February 5, 2013

The Development of People and Places is the Same Process

Decades ago we, as a society, detached people from place. We decided that places should be shaped based on theories and ideas, rather than the needs of people who already lived, worked, and played there. The development of people and places is the same process. If we keep trying to separate the two, our cities will remain divided. —  Brendan Crain

The best cities are actually federations of great neighborhoods. — Jane Jacobs

Michel Bauwens on Our Ecological Cricis

Michel: Look at Wikipedia. It’s massive produced parallel development. Anybody in the world can work on something at the same time, and there is no capitalist company that can do that. Another example is Wikispeed, you might have heard of it. It is an open source car that took three months to develop. It has five star crash rating, drives hundred miles per gallon, it can be constructed in a micro factory, and has joined with open source ecology, which is a project to make fifty basic machinery in open source hardware.

They develop something called the extreme manufacturing platform, which would allow massive parallel-distributed development of any design. This is like Henry Ford inventing the assembly line. It’s the method of this new reality. I wanted to say this in order to show you that this is developing a lot faster than we think. But the second thing is that these new practices breed a new culture that wants to defend this new practice. So I see the pirate parties as directly being created by these practices of sharing, and therefore as a natural defender of the digital commons. I see the Greens as the natural defenders of the environmental commons, and I see what I would call the renewed left as a natural expression of the productive commons. And finally I think -and this might be seen as class collaboration by orthodox Marxists- that social liberals expressing social entrepreneurship represent these ethical companies that work under the commons. They can also be included in this coalition. So I see this as a basis for new vision on politics. I also want to say one thing about escapism, considering the ecological data… just take climate change: the prediction is that by 2030 the agricultural production of Africa will fall back by fifty percent. The Sahara is getting bigger, there are water issues… The Club of Rome Rapport, Limits to Growth, seems to underestimate the speed with which these things will develop. MIT made a projection for 2030 called peak civilization and predicts massive population die-outs, starting in 2030. Millions of people will die. If you look at other studies, from Oxfam for example, they all go in the same direction. There are nine vital systems for the planet and three of them are damaged already. Oxfam made a similar study about social issues, 8 of the 12 are declining. So I don’t think that the view that capitalism is in serious problems is escapism. I think that it is really grounded in scientific recognition of the ecological crisis. And there is absolutely no sign that they can do anything about it within their logic. The big debate within the ecological movement is the following. We know that the energy resources are going down, so energy scarcity is increasing and we need replacement. The big debate is: is it actually possible to find enough replacements fast enough to keep our civilization functioning in pretty much the same way as now, or can’t we do it and do we face a very severe contraction. I tend to lean on the pessimistic side. - Michel Bauwens

Runaway Climate Change is Already Here

Multipolaritet

Det viktige konseptet nous (intellekt) utviklet av den greske filosofen Plotin korresponderer til vårt ideal. Intellektet er ett og mangfoldig til samme tid, fordi det har mangfoldige forskjeller i seg selv—det er hverken ensartet eller et amalgam, men noe som i seg selv impliserer mange deler, med alle distinkte forskjeller ivaretatt. Fremtidens verden bør være noetisk—karakterisert av mangfold; forskjeller burde bekreftes som rikdom og fylde, og ikke som grunn for uunngåelige konflikter: mange sivilisasjoner, mange poler, mange senter, mange verdisett på én planet og i én menneskehet. Mange verdener.

Men det er de som har en annen agenda. Hvem er det som står mot et slikt prosjekt? De som ønsker å påtvinge ensartethet, det ene (amerikanske) levesett, En Verden. Og deres metoder er makt, fristelser, og overtalelse. De er mot multipolaritet. Så de er mot oss. Aleksandr Dugin
Disse tankene er helt på linje med Aleksanders "Pattern" 8:  MOSAIC OF SUBCULTURES **:

Problem
The homogeneous and undifferentiated character of modern cities kills all variety of life styles and arrests the growth of individual character.

Solution
Do everything possible to enrich the cultures and subcultures of the city, by breaking the city, as far as possible, into a vast mosaic of small and different subcultures, each with its own spatial territory, and each with the power to create its own distinct life style. Make sure that the subcultures are small enough, so that each person has access to the full variety of life styles in the subcultures near his own.

Monday, February 4, 2013

Nikos Salingaros's Lecture 08 of Algorithmic Design - The Future of Architecture

12 lectures on Architecture by Nikos Salingaros, on Vimeo

During the Spring semester of 2008, Dr. Nikos A. Salingaros presented a course "Algorithmic sustainable design: The future of architectural theory".

Most of the material used in the course is original, and includes topics introduced into architecture for the first time: fractals, cellular automata, emergent phenomena, symmetries, scaling, codes, and networks.

This innovative research program ties complexity theory to architectural and urban patterns.

See the lecture on Vimeo: 12 lectures on Architecture by Nikos Salingaros

The Animal-Like Figure of a Building Complex

Photo: Brice Blondel for HDPTCAR
The animal-like figure of the building complex was now consciously being sought. Every nuance was examined, accepted, or rejected. We knew we were playing for high stakes, and we had to pay attention to the process by which the animal spirit would reveal itself, to us, and become substantial. Everyone had to make a shift in orientation to the project, and start thinking of it as a living thing. Together, we found ourselves searching for the living animal.

Compared with this ideal, the first site plan we made, though also an overall positioning of the elements and their relationships to one another, was not yet fully precise to the level needed for foundations. That required yet another pass, to add still further precision to the points that had been set. The positions had 90% accuracy. Now they needed 100% accuracy, give or take a few inches. Each point, each center, and each corner, had now to be fixed finally, once again by appealing to the real feeling of the real place. To succeed in this, each building had to be staked out with real stakes, examined, reexamined, felt, watched at different times of day, in different weather.

This process is, in its effect, similar to building slowly in a traditional society. It is what would happen naturally, as a farmer, or a traditional master mason built a farm or a village, over a series of decades, and took his time, gradually, to get every detail right. But, in Eishin, because of the conditions of modern site planning, all this had to happen, on the land, over a period of no more than a few months. - Christopher Alexander, The Battle for the Life and Beauty of the Earth. A Struggle Between Two World-Systems, pages 187-188
This process is similar to permaculture principle one, Observe & Interact.

Here's a lecture by Nikos A. Salingaros which explains the importance of the process:

Saturday, February 2, 2013

Universell egalitarisme

Universell egalitarisme, fra hvor idealene utløper om frihet, kollektiv solidaritet, aktiv kontroll over eget liv, frigjøring, samvittighetsbasert moral, menneskerettigheter og demokrati, er en direkte arv etter den jødiske rettferdighetsetikken og den kristne kjærlighetsetikken. (…) Alt annet er bare postmoderne snakk. Jürgen Habermas

Friday, February 1, 2013

Sacred Economics Summarized, by Devin Martin

Charles Eisenstein has written an important book for our time: Sacred Economics: Money, Gift and Community in an age of Transition. In the hopes of inspiring potential readers and informing the rest, I would like to offer a brief summary and commentary on four key ideas contained in his work. I highly recommend you investigate further. Whether or not one agrees with Eisenstein’s ideas is second to the fact that these are the conversations we need to be having.
Read the whole article at Beams & Struts:

Sacred Economics Summarized

Featured Post

Dagens demokrati kan ikke redde oss fra klimakrisen

Politikerne tror at løsningen på klimakrisen er å forsterke naturkrisen, ved å grave i filler naturen vår, for å plassere vindkraftverk på h...